VERKET – Fra seil til presse

Huset i Verksgata 21 ble bygd i 1847. Søren Sørensen Hetland fra Hjelmeland fikk skjøte på huset i 1849. I 1865 bodde tre husstander i huset - i alt 15 personer. Jonas Osmundsen Espedal kjøpte huset og etablerte J. Espedal Mel & Colonial-forretning i 1896.
Del på Facebook
Jorenholmen, Fiskepiren og Verksgata var et levende område med bl.a. sildeindustri, hermetikkindustri, smørproduksjon og trelasthandel. Erling Jensen har utgitt boka Verket – Fra seil til presse på Piren Forlag. Boka gir verdifulle historiske innblikk i forholdene på Verket fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag. Takk for at vi får gjengi tekst og bilder i Storhaug bydelsavis! Første del sto i bydelsavis nr 6 i 2016.

Sigrid Bækholt [email protected]

Hentet fra Storhaug Bydelsavis nr 1 – 2017

J. Espedal Mel & Colonial-forretning

Butikken lå svært sentralt i gamle dager. Utenom de vanlige kolonialvarene ble det blant annet solgt kraftfór, oljetøy, støvler og tresko. Det ble også drevet en liten skipshandel.

Familien Espedal i 1924. Fra venstre foran: Jonas O. Espedal, Otto John, Karen K. Espedal, Astrid Johanne,
Fra venstre bak: Bolette Marie, Jenny Kristine, Margith, Klara Othilie, Karine. Privat foto.

Familiemedlemmer forteller:
«Butikken var åpen fra klokken 8:00 til klokken 19:00 de fem første dagene i uken, og fram til klokken 20:00 om lørdagene. Så det var ikke mye fritid. Julaften var helst langaften for oss. Det var først etter andre verdenskrig at lukningstidene ble forandret.
Vi ungene måtte også ta våre vakter, spesielt når far skulle spise, eller når det kom flere kunder på en gang. Da var det å rope i «hustelefonen»; et rør som var stukket ned gjennom golvet i spisestuen og som munnet ut i butikken.
Mange kunder kom fra landet for å handle, særlig fra Høgsfjord/Lysefjordområdet, og de overnattet gjerne hos oss. Far hadde langkjerre som han brakte varene til kaien og båtene med og var i det hele svært hjelpsom.
Det ble vanskeligere å drive butikk da Forbruksforeningen (Samvirkelaget) kom. Det kom en slik butikk i Nedre Dalgate 4, ikke så langt fra Fisketorvet, og der fikk kundene utbytte i prosenter av det de handlet for.
Da far døde i januar 1940, var det mor som overtok butikken. I blant hadde hun noe hjelp, men hun var mest alene. Krigen kom, med rasjonering, matmangel, rasjoneringskort med «merker» for å få kjøpe osv. Mor opplevde det tungt at folk ikke kunne få kjøpe det de ville, at familier med barn ikke kunne få nok mat, at hun ikke hadde nok matvarer til alle som ønsket, at hun måtte kreve «klipp» på rasjoneringskort for at folk skulle få det de trengte, osv.
Jeg minnes spyttebakken på gulvet ved utgangsdøren, svær kaffekvern, den spennende vekten, stor og høy sylinderformet vedovn, tønner og sekker og gode lukter, samt spenningen ved å komme bak disken og inn i det lille kontoret bak butikken, der mormor ble mormor – og ikke butikkdame – og tok meg på fanget, pratet og viste meg høye, smale bøker med massevis av tall i.»

De syv barna i familien Espedal har fortalt følgende fra oppveksten (ca 1905-1925).Huset var stort og gjestfritt. Det var mye selskapelighet, og venner og familie stakk ofte innom og var alltid velkomne. Spisestuebordet kunne trekkes ut og gi plass til 24 rundt bordet.

Når sildesesongen startet, var det mye liv på Fiskepiren. Båtene som bragte fangsten til byen hadde silda i lasterommet. Den ble heist opp i tønner til kjerrer/lastebiler. Her ble den tømt over i kasser, og så bar det til fabrikkene. I lasterommet sto en eller to arbeidere til livet i sildehaugen og sørget for at tønnene ble fylt opp.

Kjøringen innover forbi huset vårt startet tidlig om morgenen, og landsfolk som overnattet ga gang på gang uttrykk for forundring over at vi kunne sove i den støyen som trafikken førte med seg.

En lek vi hadde, var å holde oss i kranen som sto på kaikanten, og så lot vi oss svinge ut over vannet. Bare en gang havnet en av oss i sjøen.

Vi hadde utrolig mye kjekt og mange venner å leke med. Det var store barneflokker i de fleste av husene, lekekamerater i massevis. Vi lekte brentball, fange fri, pinne av, lueball og veggball, et lite vink og mye mer.
Men klokken 20:00 om vinteren og klokken 21:30 om sommeren ringte kirkeklokkene, og da måtte alle barna være kommet hjem. Politiet var ute og gikk, og de jaget oss inn dersom de så oss ute etter at klokkene hadde ringt.

Det var fredelig i gata da vi vokste opp, det var helst hester og kjerrer. Så kom bilen, og da ble det mer trafikk, men vi syklet og lekte i gata. Det var koselig med Fiskedokken rett utenfor oss. Der lå mange robåter, og Riskafjord gikk fra bryggen like utenfor. Vi bodde like ved sjøen, men visste å passe oss. På den tiden var redningsvester ukjent.

Enkelte ganger falt det mye sne. Flere hester ble spent foran den store treplogen. Det var en opplevelse å få sitte på tverrstokken og bli kjørt avgårde.

Sjøhusene

Til venstre, tollpakkhuset på Kjeringholmen. I midten, sjøhusene over det gjenfylte sundet mellom Holmen og Østervåg. Til høyre, sjøhusrekken mot Soilandsbryggen. Ca 1900. Fotograf: Eide, Waldemar (1886-1963). Byarkivets fotosamling.

Sjøhusene i Verksgata hadde direkte adkomst til sjøen helt fram til 1970-årene. Da ble det anlagt vei og kaianlegg foran sjøhusrekken. De fleste sjøhusene ble reist i første halvdel av 1800-tallet og huset flere av byens store sildeeksportører. Senere ble mange av dem benyttet av hermetikkindu­strien.

Sjøhusene hadde flere funksjoner, men ble for det meste brukt til lagring og produksjon. Det var naturlig å bruke dem som lager for fiskeutstyr der sjøhusene var knyttet til fangst og fiske. Sjøhusene ble også brukt som lager for utstyr til større båter, og da ble det oppbevart seil, tauverk, blokker, master, bommer mm. Med handelsvirksomheten ble det behov for lagringsplass for importvarer som korn og salt. Også eksportvarer som sild og annen fisk ble lagret. Den lokale handelen i byen krevde også lagerplass.

I perioden 1810 og utover til 1870 ble det bygget svært mange sjøhus. Mange av disse ble brukt til sildesalting og fisketilvirkning. Også håndverkere som bødkere, blokkmakere, seilmakere osv. fant sin naturlige plass i sjøhusene.

De første hermetikkfabrikkene hadde også tilhold i sjøhusene, og senere ble de også brukt som lagringsplass for hermetikkindustrien. Sjøhusene var bygget helt ut til sjøen slik at fartøyene kunne legge helt inntil. Slik kunne lossing og lasting foregå direkte mellom hus og båt. Oppe på loftet var det heisanordninger i form av store vindehjul som ble drevet med håndkraft. Fra vindehjulet på loftet løp det tauverk nedover gjennom gulvene slik at man kunne stå i en hvilken som helst etasje og drive heisen.

Kommunalt kjøleanlegg

Fiskebåter ved Stavanger kommunale kjøleanlegg, Jorenholmgata, ca 1930 til 1940. Fotograf ukjent. Privat/Madla historielag/Stavanger byarkiv.

Anlegget hadde adresse Jorenholmsgata 14a og ble bygd i 1930. På folkemunne ble det kalt for «kjølå». Kjøleanlegget overtok bygningen til den tidligere Margarinfabrikken Victoria. I 1934 kjøpte Stavanger kommune Jorenholmsgata 16 for 59 000 kroner. Grunneiendommen ble brukt til å utvide kjøleanlegget. Det nye anlegget sto ferdig i 1937.

Det ble tatt imot slaktevarer fra bøndene og fiskeleveranser fra fiskere. På anlegget ble det produsert is for fiskeflåten. I tillegg var det 800 frysebokser som privatpersoner kunne leie. Etterhvert ble det vanlig at folk anskaffet seg egne frysebokser.

Tidligere ble det arbeidet natt og dag med isproduksjon, knusing av is og levering til brisling- og makrellbåtene. Det kom båter helt fra Sørlandet for å hente is. Da fryseskipene tok sitt inntog ble behovet for is mindre. 1978 var slutten for den hvite betongklossen på Jorenholmen. T. Stangeland slapp løs de mest viltre maskinene, og bygningen forsvant litt etter litt i glupske jafs.